Fornyingstyranniet fordeler sine slag merkverdig ujevnt. Noen har opparbeidet seg varig vern, mens andre står så til de grader i skuddlinja at de er gjennomhullet før de har fått trukket pusten etter første setning. Jeg misunner (Eller hvordan var nå det der igjen? Jeg unner ham det jo, den gamle, flotte herremannen med sin prektige hjertesorg.) Leonhard Cohen sin posisjon i toppen av vindeltrappa. Han har allerede trådt over i fortidens verneverdige rekker, blitt en klassiker mens han fortsatt er i live, og kan fortsette å late som om han lever i et annet årtusen så lenge han bare vil. Virker jeg bitter? I så fall skal jeg avslutte tankestrømmen min med den motsatte konklusjonen av den du (altså jeg) hadde forventet: det å holde på sitt eldgamle, utdaterte, nærmest irrelevante jeg, tviholde på det som om det var det eneste man eide, det krever styrke og selvtillit som jeg også håper at jeg finner en dag. Å behandle seg selv som ferdig utviklet, på toppen av sin egen kurve og fortsatt der etter mange tiår, det er like imponerende som det er arrogant, like modig som det er hovent. Det skal han ha. Jeg er sikker på at han hjelper gamle damer over veien, gir tiende til den lokale menigheten og holder hatten til magen mens stirrer sitt eget speilbilde gladtrist inn i øynene hver kveld før han legger seg. Plata er like meningsløs fortsatt. Men han skal ha for stilen. Den kan ingen andre enn han selv ta fra ham.

For noen uker siden lærte jeg uttrykket katarsis, og gitt min musikalske CV er det temmelig mirakuløst at jeg ikke har hørt ordet før, ja, at jeg ikke har hatt det som kunstnerisk ledestjerne gjennom alle mine år. Renselse gjennom lidelse, du. Hvor forlokkende høres ikke det ut? Jesus på krossen, fred etter tiår med krig, stille etter stormen (og for ikke å snakke om den syndige tilfredsstillelsen av synet av tørket blod). Om sjangerrubrikkene i itunes hadde vært laget av P2, hadde jeg (om ønskelig) måttet betale store summer av min kulturelle kapital for å unngå å havne i katarsisbåsen, der alle evige 27-åringer ligger og venter på meg med kalde tunger og sprukne nylonstrengedyr på magen (hei, Nick!). Kanskje tiden har kommet for renselse? Ekte katarsis med majones og rustfri spiker?

Jeg innser at du som leser dette sannsynligvis har en like lang og merkelig kveld som det jeg har. Jeg har nettopp brukt fire timer på å lage regnbuedekorerte plakater for “TEMAFEST: BACK TO THE 90S” og “SVETTEDRYPPENDE DANSBAR ELEKTROPOP” for studentfestivalen jeg sitter i styret for – det er en del av renselsen. Jeg bruker klisjemessig nok mørk sjokolade og inntil nylig absurde mengder kaffe som sjelesåpe. Mens jeg sitter og stirrer utover de dunhvite trærne tjue meter fra snuten min og prøver å lære meg om Ákutt, Gràv, Trëma og Çedille, er det som om de slurper i seg all kaffen før jeg får sukket for meg og når jeg ser ut igjen er trærne borte.

Veggen er borte, og igjen er evige mengder luft, iskalde søyler av atmosfære som er pakket kubikkvis, tynnere og tynnere for hver meter opp mot nattsvart himmel, stablet der ute utenfor to tynne lag med glass. Og akkurat som en lykkelig som har mistet sin livsløgn, kjenner jeg av Veggen står der som et fantomlem som aldri fikk et helt rent kutt da det ble fjernet. Nå lurer jeg på hvor den ble av, om den kommer tilbake, om den over hodet noen sinne var der. Ingen huller å gjemme seg i. Ingen Jens å be om nåde. Sissyfos har fått skiheis i julegave.

Så jeg har ikke så mye valg. Det er her det starter, selv om jeg har undertøy å vaske og postkort å skrive og selv om jeg sa jeg skulle svømme 750 meter og bare orket 600 før jeg innså hvor syndig deilig barnebassenget kan være. En gang i desember lå jeg våken nesten en hel natt og tenkte på en beta. At alt er jo på et vis beta uansett, i og med at ingen ting egentlig har nådd helt fram før det har ødelagt seg selv. At jeg trenger en beta. En fullstendig filterløs exo-hjerne, et enormt blankt ark med fargestifter tel. Så la dette være den første kaffeflekken på et nyinnkjøpt bord som til nå har vært umulig å finne under fem lag med latexduk. Den første steinen, om du må, selv om snøball ville vært en mer passende metafor akkurat i dag. Og ingen glasshus vil falle.

Tenk at du orket å lese. Forstår du et ord av dette?

Looking through the list of concerts done the last two years, I suddenly realised that Switzerland was one of the first places I ever went to outside of Norway and, no wonder, one of the travels that I remember the best: our instruments getting lost in transit with Swiss Air, borrowing a guitar and a cello from Hannah Schneider’s band, playing on the Sunday mass in the huge cathredal (and selling more CDs there than on the regular concert, thanks God!). It gives a good feeling to know the tour is kind of ending there as well. Before it really ends, that is, in Oslo the 1st of December.

I don’t really have a winter coat, but I can put on double sweaters and pretend I was prepared.

Looking for the book? Check moddi.bandcamp.com, where you also can hear the home-made soundtrack and download it for free!

I sometimes feel bad, even guilty, of having so much fun with music when I know how much effort and time I haven’t spent on it compared to others. That feeling really got triggered this weekend, when Thomas Dybdahl recorded a breathtaking version of the Swedish folk tune “Innan gryningen” for the charity album dedicated to the Norwegian crown prince couple’s fund. The album will be presented live with the Norwegian Radio Orchestra on a Christmas concert the 17th of December, but when the arranger handed me the accordion sheets for the song, I felt completely hopeless. I can’t read notes. Not a single one. Couldn’t, anyway.

Friday evening, Saturday morning, Saturday evening was all about one thing: calling wise friends, playing hand-clapping games with myself, reading music theory on the web, listening through orchestra demos from the last rehearsal, trying to figure out what it means when a hollow note with two flags on it and followed by a punctuation mark and a huge lightning all of a sudden slides down to far underneath the note lines and becomes a big black hole. And Sunday morning, after three triple espressos, a boiled egg and three hours of rehearsing alone in the sun by Akerselva, we recorded it in the Propeller studio, step by step and with a great amount of help, but still. I had seen and heard ink on white paper become beautiful music. I’m 24 and learning to read, but at least I’m doing my best.

And the Crown Prince drove me home from studio in his electric car. It’ll be a readable biography, I’m sure.

PS: The album will be released in November and contain music from Katzenjammer, Marit Larsen, Vinnie, Thomas Dybdahl, Gunnhild Sundli, Samsaya, Stein Torleif Bjella, Ingrid Olava and a new version of Trygve Hoff’s “Nordnorsk julesalme” played by me and the Norwegian Radio Orchestra (KORK).

Google Translated: here

Einar Stray, Therese Aune og Pål Moddi Knutsen går nye veier med musikken sin, veier som ikke nødvendigvis virker opplagte. Når de tre sammen og med fullt band gjør en eksklusiv konsert i Kulturkirken Jakob 13. oktober, skjer det med et ekstra gjestemedlem på scenen: en tegnspråktolk.

”Ideen fikk vi for ikke så lenge siden da vi tilfeldigvis kom i snakk med en nyutdannet tolk”, sier Moddi. ”Det gikk opp for oss hvor lukket musikkverdenen må være for dem uten hørsel, og alle tente umiddelbart på tanken om å forsøke å åpne den opp. Etter hvert som vi begynte å arbeide med ideen, viste det seg at det var et temmelig sjeldent initiativ at bandet selv ønsket å legge opp til tegnspråktolking.”

Konserten, som er høstens første i serien ”Mathias Eick presenterer” i Jakobskirka, er fra før av temmelig eksklusiv: de tre artistene blander band, repertoarer og stemmer sammen til én konsert, et ifølge dem selv ”musikalsk naturfenomen som inntreffer omtrent en gang per solsnu, og da som oftest akkurat på de stedene der du ikke forventer det”. Tidligere har trioen gjestet bl.a. Trænafestivalen og Volumfestivalen i Elverum.

Veien fra musikk til tegnspråk er ikke nødvendigvis fri for hindringer. ”På den første øvinga innså vi hvor mye av historiene våre vi vever inn i selve melodiene og musikken – det som musikkritikerne og journalistene så desperat forsøker å finne ord for, skal vi altså selv forsøke å gjøre om til bilder på et annet estetisk språk. Det er ikke lett, men målet er å gjøre konserten like fin for alle tilstede. I tillegg er jo tegnspråk forferdelig vakkert å se på, så det blir en ekstra estetisk dimensjon i det hele selv for de som kan høre musikken selv.”

Konserten er den første spellemannsnominerte Moddi holder i Oslo på over et år. Einar Stray gir i høst sin kritikerroste debutplate ”Chiaroscuro” ut internasjonalt, mens Therese Aune nettopp er tilbake etter innspilling av det som blir hennes første fullengder. Det er duket for magi i Jakobskirka, og nå også for et helt nytt publikum!

http://open.spotify.com/track/2Y7QrnQcYAXTM8jQN189Ev

Therese Aune, Einar Stray & Moddi
October 13th, Jakob, Oslo